Arbeidsavklaringspenger fra 2010 til i dag: hvorfor ordningen kom, og hvordan den har endret seg
AAP ble innført 1. mars 2010 og erstattet rehabiliteringspenger, attføringspenger og tidsbegrenset uførestønad. Ordningen ble strammet kraftig inn i 2018, blant annet fra fire til tre år, og myket delvis opp igjen i 2022, da ventetiden etter maksperioden ble fjernet.

Arbeidsavklaringspenger har eksistert siden 1. mars 2010. Ordningen erstattet tre eldre ytelser – rehabiliteringspenger, attføringspenger og tidsbegrenset uførestønad – med én tidsbegrenset inntekt for folk som er for syke til å jobbe, men ikke varig uføre. Ideen var at én ytelse og tettere oppfølging skulle gi raskere avklaring og flere i arbeid. Siden har ordningen vært gjennom én stor innstramming i 2018, en delvis oppmykning i 2022 og en rekke mindre endringer. Historien forklarer mye av hvorfor reglene ser ut som de gjør i dag.
Før AAP: tre ytelser som avløste hverandre
Navs rundskriv til kapittel 11 har en egen historikk som går tilbake til attføringshjelploven av 1960. Den ga rett til attføringspenger både under medisinsk behandling og under attføringstiltak, og et viktig formål var å hindre at folk ble varig uføre. Reglene ble senere flyttet inn i folketrygdloven, og fra 1994 ble de delt i to: rehabiliteringspenger for dem som var i medisinsk behandling, og attføringspenger for dem som var under yrkesrettet attføring. Målet var ifølge rundskrivet at «arbeidslinja» skulle bli et førstevalg.
I 2004 kom en tredje ytelse. Uføreordningen ble delt i varig uførepensjon og tidsbegrenset uførestønad, som skulle revurderes etter ett til fire år. Bakgrunnen var at antallet uførepensjonister hadde økt mye gjennom 1990-tallet.
Resultatet var tre midlertidige ytelser med hvert sitt regelverk. Rundskrivet beskriver at de var komplekse og ressurskrevende å administrere, og at de ofte avløste hverandre, slik at mange gikk på midlertidige ytelser i mye lengre tid enn lovgiver hadde tenkt.
2010: én ytelse og en plan
I St.meld. nr. 9 (2006–2007) foreslo regjeringen å slå de tre ytelsene sammen. Lovforslaget kom i Ot.prp. nr. 4 (2008–2009), og lov 19. desember 2008 nr. 106 trådte i kraft mandag 1. mars 2010. Formålet var tidligere og tettere oppfølging, slik at flere raskere skulle komme tilbake i arbeid eller arbeidsrettet aktivitet.
Hovedregelen var at AAP kunne gis i inntil fire år, med en unntaksregel om forlengelse i særlige tilfeller. Omtrent samtidig fikk alle som trenger hjelp til å komme i arbeid, en lovfestet rett til en vurdering av bistandsbehovet etter Nav-loven § 14 a, og rett til en aktivitetsplan. Det er røttene til det du i dag møter som oppfølgingsvedtaket og aktivitetsplanen.
En mindre kjent endring kom på samme tid: Retten til konkrete tiltak ble tatt ut av folketrygdloven og lagt til arbeidsmarkedsloven. Det betyr at Trygderetten ikke kan ta stilling til hvilket tiltak du skal få – bare til om du har rett til AAP. Selve hensikten med AAP – inntekt mens arbeidsevnen avklares, med arbeid som mål – lå fast fra første dag.
Ytelsene AAP erstattet
Rehabiliteringspenger (under medisinsk behandling), attføringspenger (under yrkesrettet attføring) og tidsbegrenset uførestønad (innført 2004). Alle tre ble avviklet da AAP trådte i kraft 1. mars 2010.
De første årene: nye grupper og kritikk
Fra 2011 kom et inntektskrav for dem som søker AAP etter fylte 62 år, som en del av pensjonsreformen. Ellers var de første årene preget av erfaringer med hvem som faktisk fikk ytelsen.
Ifølge Navs rundskriv pekte Sintef i en evaluering fra 2015 på at flere grupper enn før nå fikk AAP: unge uten arbeidserfaring, rusmiddelbrukere og innvandrere med svake norskkunnskaper. Både Sintef og Fafo stilte spørsmål ved om AAP passet for mange i disse gruppene. Særlig for unge med svak tilknytning til arbeidslivet og diffuse helseplager ble ordningen vurdert som mer et hinder enn en hjelp. Andre utredninger pekte på at regelverket var vanskelig å forstå for både søkere og saksbehandlere.
2018: smalere inngang og kortere løp
Den første store revisjonen ble vedtatt 8. juni 2017 og trådte i kraft 1. januar 2018 (Prop. 74 L (2016–2017)). Ifølge rundskrivet hadde den tre mål: smalere inngang til ordningen, strammere stønadsløp og sterkere insentiver til arbeid. I tillegg skulle regelverket bli enklere.
Inngangen ble smalere ved at loven presiserte at sykdom må være en vesentlig medvirkende årsak, og ved at ønsker og interesser ikke lenger skulle telle når arbeidsevnen vurderes. Løpet ble strammere ved at hovedregelen gikk fra fire til tre år, at unntaket ble begrenset til to år, og at det ble innført en ventetid før den som hadde brukt opp perioden, kunne få en ny. En ny reaksjon kom til: Mindre brudd på aktivitetsplikten kunne gi trekk tilsvarende én dags ytelse. Samtidig ble det mer fleksibelt å jobbe seg ut av ordningen: Perioden med AAP mens du jobber inntil 80 prosent ble doblet til tolv måneder, og AAP som arbeidssøker ble utvidet fra tre til seks måneder. En ny forskrift om arbeidsavklaringspenger trådte i kraft samme dag.
Det er denne loven, med senere endringer, som gjelder i dag, og vesentlighetskravet fra 2018 er fortsatt kjernen når Nav vurderer nedsatt arbeidsevne.
2020–2021: unge, medlemskap og sykepenger
De neste innstrammingene kom gjennom statsbudsjettene. Fra 1. februar 2020 forsvant særregelen som ga unge uføre en høyere minsteytelse i AAP. I stedet fikk den som er under 25 år, lavere minsteytelse – to tredeler av den vanlige. Fra 1. januar 2021 ble kravet om medlemskap i folketrygden hevet fra tre til fem år, og fra 1. juni 2021 måtte sykepengene brukes opp før AAP. Tidligere kunne man få den høyeste av de to ytelsene.
2022: deler av innstrammingen ble reversert
I januar 2022 foreslo regjeringen å fjerne ventetiden etter maksperioden. Arbeids- og inkluderingsdepartementet skrev at regelendringene fra 2018 hadde vært for strenge, og at mange var blitt «kastet ut av en ordning» før de var ferdig avklart. Lov 22. juni 2022 nr. 72 trådte i kraft fredag 1. juli 2022. Ventetiden – som hadde vart i 52 uker – ble opphevet, og forlengelsesregelen fikk ny ordlyd. Siden da kan du søke en ny periode straks, mens forlengelse krever at du er nær ved å komme i arbeid, eller at du deltar i et opplæringstiltak.
For å hindre at noen falt mellom to stoler mens reglene ble endret, ble stønadsperioder som løp ut mellom 30. juni og 30. oktober 2022, forlenget til 31. oktober 2022. Den midlertidige regelen ble opphevet i desember 2023, og i dag er det bare de ordinære reglene om forlengelse av AAP som kan strekke en løpende periode ut over tre år.
2023 til i dag: justeringer
Etter 2022 har endringene vært mindre. Minsteytelsen ble hevet fra 1. juli 2024, til 2,041 G. Fra 20. desember 2024 kan AAP mens Nav behandler en uføresøknad, gis i inntil åtte måneder i én periode, og bestemmelsen om AAP i perioder uten påbegynt aktivitet (§ 11-16) ble opphevet. I desember 2025 ble reglene om sykepenger og opptellingen av perioden presisert, og Nav har tatt i bruk en ny vedtaksløsning med et nytt meldekort. Hver av disse endringene har en dato og en status – i kraft eller bare vedtatt – i listen over nye regler for AAP.
En feil fra overgangen til uføretrygd
Ikke all historie står i lovtekstene. Nav skriver på nav.no at det i saker der folk gikk fra AAP til uføretrygd i perioden 2010–2021, er gjort feil i fastsettelsen av når utbetalingen av uføretrygd skulle starte. Ifølge Nav gjelder det rundt 80 000 saker med for lav utbetaling i én enkelt måned, de fleste på 3 000 til 4 000 kroner, og rundt 1 800 saker med løpende for lave utbetalinger siden 2015, som rettes først. Retting av de største av de 80 000 sakene var planlagt å starte høsten 2026, og Nav krever ikke tilbake noe som er utbetalt for mye. Gikk du fra AAP til uføretrygd i de årene, kan du lese mer på Navs side om feilen.
Hva historien forteller deg i dag
Tre ting går igjen gjennom hele perioden. Den første er at AAP alltid har vært ment som en mellomstasjon, med arbeid som mål. Den andre er at politikerne har skrudd på lengden: fire år, så tre, så tre med mulighet for ny periode uten ventetid. Den tredje er at regelverket har vært vanskelig å forstå. Det gjør at mye av det som står om AAP på nettet, er utdatert. Står det at du må vente 52 uker, at ytelsen varer i fire år, at det holder å være i behandling for å få forlengelse, eller at medlemskravet er tre år, er teksten skrevet etter gamle regler. Sjekk derfor datoen på det du leser om hvor lenge man kan få AAP, før du legger planer etter det.
Sjekk datoen på det du leser
Mye av det som finnes om AAP på nett, er skrevet etter reglene fra før 2018 eller før 2022. Se etter når teksten er oppdatert, og sammenlign med lovteksten på Lovdata, der endringsnotene under hver paragraf viser hvilken lov som sist endret den.
Vanlige spørsmål
Når ble AAP innført?
Arbeidsavklaringspenger ble innført 1. mars 2010, ved lov 19. desember 2008 nr. 106.
Hva het AAP før?
AAP erstattet tre ytelser: rehabiliteringspenger, attføringspenger og tidsbegrenset uførestønad.
Hvorfor ble AAP endret i 2018?
Målet var smalere inngang, kortere stønadsløp og sterkere insentiver til arbeid, etter evalueringer som viste at ordningen fungerte dårlig for en del grupper og var vanskelig å forstå.
Hvorfor ble karensen fjernet?
Regjeringen mente reglene fra 2018 var for strenge, og at mange falt ut av ordningen før de var ferdig avklart. Ventetiden ble opphevet fra 1. juli 2022.
Kilder
- Navs rundskriv R11-00, punkt 1.2 Historikk, sist endret 23. september 2026
- Folketrygdloven kapittel 11 med endringsnoter (Lovdata), lest oktober 2026
- Arbeids- og inkluderingsdepartementet: Foreslår å fjerne karensperioden i AAP-regelverket, pressemelding 21. januar 2022
- Lov 22. juni 2022 nr. 72 (Lovdata)
- Nav: Uføretrygd, avsnittet om feil i virkningstidspunkt, lest oktober 2026


